Wednesday, June 26, 2013

Biografien om Egil Hovland - del 1 - 1924-49


Egil Hovland: 

Englene danser på tangentene


Av
Geir Harald Johannessen



Boken kom på Lunde Forlag i 1999

Omslagsfoto: Per-Arne Hovland




Forord

Dette er en bok om Egil Hovland. Denne nestoren innen norsk og internasjonalt musikkliv fyller 75 år den 18.oktober 1999. Det kunne skrives bindsterke verk om ham, fra forskjelige vinkler. Boka du har i hånden, får ikke med seg alt:

Dette er ingen krønike
Noen vil kanskje savne omtale av bestemte begivenheter i Egil Hovlands liv. Kanskje var de sammen med ham ved en bestemt anledning, og synes det var en viktig hendelse.  Men dette er ingen krønike over alle Egil Hovlands dager. Av plasshensyn har vi bare kunnet ta med et utvalg av alt han har vært med på.

Dette er heller ingen katalog
Noen av de musikkyndige vil savne omtale av ett eller flere Hovland-verk der man kanskje kunne ventet det i fremstillingen.  Men dette er ikke en slags utførlig katalog over Hovlands arbeider. Det er en Opusliste bakerst, men boka byr ikke på noen gjennomgang av den.

Ei heller er det noen dypsindig analyse
av Egil Hovlands musikk. Forhåpentligvis vil det framgå, av gjengitte fakta, hvor høyt hans livsverk vurderes av alle som har greie på det. Men denne skribent er bare vanlig lekmann på musikkens område. Å så å si taksere Hovlands musikk og ham selv som komponist, har jeg ikke kompetanse til. Det får bli en jobb for fremtidens musikkhistorikere.

Dette er ganske enkelt forsøk på en skildring av et liv
slik det har foldet seg ut i interaksjon med menneskene omkring ham. Og fordi det er biografi over en i høyeste grad levende person, er det lagt vekt på intervju-formen, at Egil Hovland selv forteller. Slik kommer vi en av det tjuende århundres største kirkemusikere nært inn på livet. Vi opplever et drøyt halvsekels musikkhistorie sett med hans øyne. For eksempel får vi rede på mange spennende ting bakom melodier og musikkverk som de fleste av oss allerede har hatt mye glede av.

God lesning!



Fredrikstad, august 1999

Geir Harald Johannessen




Preludium

Ved milepælen etter 40 års tjeneste i Glemmen menighet skrev Egil Hovland blant annet dette:
    «Jeg spurte en gang Britt G. Hallqvist, hun som har gitt oss så mange tekster: Hva skal vi gjøre for å lykkes i vårt arbeid med barn og unge? Hun svarte: ”Ni måste tycka om dom!” Når barna kjenner trygghet og møter kjærlighet i kirkens rom, da kan det skje et under. Jeg har et minne om vår kjære Morten Danielsen som kanskje kan løfte litt på sløret så vi i alle fall kan ane noe om hva dette under er. Morten er stor gutt nå, snart voksen. Som barn var han med i barnekoret. Han hadde sitt handikap, men han var oss bare til glede. En gang klatret han opp på orgelkrakken i Glemmen kirke og gav seg til å spille i vilden sky, han fylte kirkerommet med elleville clusterklanger. I dag vet vi at han satt der med en metallgjenstand inne i sitt lille hode, gjenglemt der etter en serie hjerneoperasjoner han gjennomgikk som spedbarn. Jeg lot ham spille, ve den som hadde forsøkt å stanse ham! Etter en stund måtte jeg si: hva er det for noe fint du spiller nå da, Morten? Da tok han en pause, så opp på meg med et ansikt som strålte av fryd, og så sa han: ”Jeg holder gudstjeneste.” Det som vår Herre holder skjult for mange vise, det kan han åpenbare for sine minste. Så fortsatte Morten å spille. Og englene dalte ned på orgelklaviaturene og danset sin hellige dans i takt med Mortens små hender. Tonene gav gjenklang langt inn i de himmelske saler.»
    Med dette øyeblikksbildet av en av våre minste søsken, har kanskje Egil Hovland gitt oss tolkningsnøkkelen til livet sitt.
    Visst er han ærekjær og svak for smiger, denne feirede komponisten og kirkemusikkfornyeren, visst liker han å hevde seg og bli sett opp til, visst er han en alminnelig synder, han som alle vi andre.
    Men i tillegg bærer han, mer enn de fleste, på en dyp kjærlighet til og respekt for alle de minste i verden.
    Slik jeg ser det, er dette den vesle hemmeligheten som stakk ut kursen for Egil Hovlands liv. Det ble en livsgjerning der jubelbrusen møtte ham i konsertsaler over hele Europa og i Amerika. Men først og fremst ble det et liv i trofast tjeneste for store og ikke minst for små i Glemmen menighet i Fredrikstad. Han kunne blitt så mye annet. Han kunne klatret høyt på karrierestigen. Han kunne lent seg tilbake og levd av komponistinntektene. Men han ble på den posten der han opplevde at kirkens Herre ville ha ham, blant barna og englene i kirken.
    Det begynte nok med noe som ble podet inn i ham allerede i Mysen og i Råde.

1924-49: Pølsemakeren som ikke ble blant pølsene


Ikke bare fra genene

En pjokk stabber sammen med mor langs kanten av Råde-raet. De skal hjem igjen til far etter besøk hos mormor.
    Det er ikke lett å se englene der og da. Men de er der, englene som en dag skal danse på notebladene mens Måne og sol blir en sang, danse på tangentene mens vennen Morten holder gudstjeneste i Glemmen kirke, danse mens signingsmusikk blir til. Englene er der. For englene er alltid der barn er.
    Men der og da er bare livets store og små fortredeligheter å se. Sykdom har splittet en liten familie. Ikke engang det storslåtte synet av de brede jordene der de går, kan ta bort smerten ved det, denne sensommerdagen mot slutten av 1920-årene. De gule åkrene bølger i en lang, sørvendt helling fra Raet ned mot sølvskimmeret fra Skinnerflo. Himmelen hvelver seg over et av kongerikets mest fruktbare jordbruksområder.
    De kom gående fra Salbu, like sør for Råde kirke. Det var mors barndomshjem. Og det var slett ikke meningen hun skulle bo der fremdeles, som hun delvis gjorde for tiden. Petra Ingeborg var en gift kvinne, med et barn som nærmet seg fire, og nå høygravid på nytt. Men sykdom kan kullkaste alle planer.
    For fire år siden hadde hun og hennes Ole Wilhelm reist som lykkelige nygifte til Mysen. Han var musikalsk og full av ungdommelig pågangsmot, og hadde satt seg fore å skape en musikkarriere der i Østfolds indre bygder.
    Til å begynne med gikk alt svært så bra. Det unge paret fikk sin førstefødte der i Mysen, den vesle pjokken som nå nærmet seg fire. Den stolte far ble etter hvert musikalsk leder for noe sånt som 6-7 kor i Indre Østfold. Etter en stund begynte han også å spe på lønna med å spille på den lokale kinoen.  Dette var i stumfilmens dager, da man brukte levende musikk til å ledsage bildene. Han spilte fiolin sammen med en pianist.
    – Men det med kinomusikken gikk ikke så bra, bryter han av og vender gutteaktig muntre øyne mot meg, Egil, pjokken som gikk der med mor den gangen. Den nesten to meter lange, magre musikkmesteren med bukkeskjegget skjuler sin storhet ved å være henslengt i en lenestol i hagestuen. En vilter såte av langt, grått hår kroner et hode som har skapt noen av kongerikets vakreste melodier.
    Fredrikstad by ligger foran føttene våre her vi sitter og prater. Foran vinduene hjemme hos Egil Hovland brer et veldig panorama seg ut. Vi ser Glomma gli ut mot havet, mellom Onsøy og Kråkerøy. Elva bærer vann som for noen timer siden også passerte  Skinnerflo under Råde-raet,  der han og moren gikk mer enn 70 år tidligere.
    – Det gikk til og med svært så dårlig, det å spille på kinoen i Mysen, humrer han, og avslører at hans eget talent kanskje ikke bare kommer fra genene:  – Faren min fikk til og med påtale i avisa: Det var innlegg der om at det var så forferdelig sørpete fiolinspill på kino.
    Han var jo ikke noen primavista-spiller. Altså, han kunne ikke bare spille i vei feilfritt etter første blikk på notene. Sånn var ikke far. Han måtte øve og øve. Og fikk en masse noter som han måtte jobbe med. Han måtte spille nye ting i ett sett. Så det gikk dårlig…
    Men det var likevel ikke sur kritikk fra kinopublikumet som satte en stopper for farens musikerkarriere, viser det seg når vi ser videre på erindringens store filmlerret. For når Egil Hovland forteller, ser den som hører. Jeg ser bildene fra barndommens verden som om de kom fra en indre filmfremviser hos fortelleren.
    Det som skjedde, får jeg se, var at den unge korlederen og kinomusikanten plutselig ble alvorlig syk. Han fikk plevritt. Det var en lungesykdom som tok livet av en hel del på den tiden. Og med Egils far var det på nære nippet. Dermed måtte den unge familien i hui og hast forlate Mysen. Pasienten ble fraktet hjem til Hovland for å bli pleid der av moren sin. Hans unge hustru dro hjem til Salbu, to kilometer unna.
    Og slik ble vesle Egil pendler i sine tidligste år. Han pendlet langs Råde-raet,  mellom mors og fars barndomshjem.
    Det manglet ikke på omsorg. Ved siden av kjærlige foreldre hadde den unge pendleren to bestemødre som øste av sin godhets overflodshorn. Bestefedrene var døde, men de to bestemødrene gav ham desto sterkere inntrykk. Ikke minst farmor Hanna.
    Farmor Hanna var en varmhjertet kristen som troen betydde mye for. Hun var opptatt av katekismen og Luthers forklaring, og kunne stort sett alt der utenat. Og det ville hun formidle til vesle Egil. Hun lærte ham så mye han kunne forstå, og lot ham lære utenat også atskillig han ikke forsto. Det satte dype og gode spor, som ennå fyller den aldrende musikers øyne med varme.
    Men denne sensommerdagen ventet en god overraskelse de to som vandret langs Raet mot Hovland. En overraskelse som skulle gi livet en ny retning.
    For nå hadde plevritt-pasienten kommet seg så mye at han hadde tatt en beslutning.
    Det vil si, selve sykdommen var vel under kontroll for en god stund siden. Det var bare ikke blitt noe av å gjenoppta musikkarrieren. Og selv om den vesle familien så smått var forent igjen, var det heller ikke blitt noe av å skape seg et eget levebrød uavhengig av farsgården.
    Ole Wilhelm hadde som pur ung lært seg snekkeryrket. Så når sykdommen slapp taket, hadde han begynt å ta imot arbeider for folk rundt om i Råde. Han stoppet madrasser, utførte trearbeider og annet slikt. Han var veldig flink med hendene sine. Det ble en liten inntektskilde ut av det. Han drev også litt som omreisende slakter i det nære distriktet.
    Men han hadde nok lenge gått og tygd på tanken å dra til byen og selge landbruksvarer, bli handelsmann. Han kunne godt tenke seg å selge kjøtt, for eksempel.
    Det var bare det at han ikke visste noe om slikt. Han ante ikke hva kjøpmannskap var. Så det var blitt med tanker og grubling.
    Men da kona og den vesle sønnen kom tilbake fra besøk hos svigermor denne dagen, møtte han dem med en spennende beskjed. En beskjed som skulle komme til å plassere Fredrikstad på kartet over Europas store kirkemusikalske sentra. Skjønt det ante han ikke da.
    Den spennende beskjeden gikk ut på at han hadde hørt en stemme!
    Stemmen hadde sagt at han skulle «ta det tyngste arbeidet.» 

Stormfullt møte med Fredrikstad-kunsten

Stemmen Ole Wilhelm Hovland hørte, må han ha opplevd sterkt og levende. Senere i livet kom han ofte tilbake til dette øyeblikket. 
    Han opplevde at han fikk melding fra oven om at han ikke skulle vegre seg mot det han så på som et vanskelig arbeid. Det tolket han som at Herren selv hadde styrt ham i retning av å reise til Fredrikstad og dra i gang en levevei som handelsmann. Enda det var å pløye ukjent mark for ham, nølte han ikke lenger nå, men satte seg i sving.
    Den nye løpebanen begynte forsiktig. Først drev han handel med egg og slikt. Men så utviklet det seg. Det viste seg nemlig at snekkeren og kinomusikeren i høy grad hadde talent for forretning.  Han slo seg fram med to tomme hender, og han slo seg godt fram.
    Først bodde den vesle familien i Brochs gate, like ved det som nå er Fredrikstads bussholdeplass.
    – Det var en kummerlig, liten leilighet,  smiler Egil med blikket stadig festet på storskjermen der han spiller av minnenes film for meg. – Jeg kan så vidt huske den, vi rotta oss sammen alle tre i ei seng!...
    Men snart var den unge familien i stand til å kjøpe eget hus. Det kunne nok også sårt trenges, for alt i 1927 var det blitt familieforøkelse. Da ble Egils bror Willy født. I 1928 flytta de inn i Holmegata 29, som Fredrikstad kommune hadde lagt ut for salg.
    Da ville ulykken at Egil havnet i sin første konflikt med kunstens folk. Det skulle ikke bli den siste, selv om det ble den eneste der bildende kunstnere var motpol.
    Saken var nemlig at huset som Ole Wilhelm kom til å kjøpe, tidligere var eid av familien til kunstmaleren Bendik Riis. Han ble etter hvert den desidert mest originale Fredrikstad-maleren i det tjuende århundre, og kanskje også den mest betydningsfulle. 
     Huset var bygd av Bendiks far, som var byggmester. Men Riis-familien klarte ikke å overholde forpliktelsene sine, og var nettopp blitt kastet ut. Det var en forferdelig opplevelse for unge Bendik.
    Han forsøkte å male frustrasjonene av seg. Et av hans mest berømte malerier heter nettopp «Utkastelsen» og handler om det som skjedde. Vi ser et rødt hus med bitte små mennesker foran, og husgeråd spredt utover plenen. Fire overdimensjonerte politimenn, to på hver side, flankerer scenen på en uhyggelig truende måte:
    – Det bildet er av mitt barndomshjem! smiler Egil, stolt og trist samtidig.  – Maleriet henger i Nasjonalgalleriet nå, så vidt jeg vet. Og personene på bildet kjente jo jeg: Det var Bendik, med katta på armen, og Valgjerd og Harriet, søstrene hans, og «Kissabassa» som vi sa, mora, i lys kjole, og så tanta, i mørke klær, hun som bestandig gikk med kyse på hodet. Etter dette her flyttet Riis-familien over til Oslogate, like i nabolaget. Så jeg ble kjent med dem alle sammen i oppveksten, og fikk veldig god kontakt med alle, unntagen Bendik.
    Bendik la meg nemlig for hat etter dette her! Han var jo veldig spesiell, og klarte ikke å takle opplevelsen rasjonelt. Da de ble kastet ut, var han 17-18 år, og jeg bare fire.  Men han lastet hele antipatien mot familien vår ned over meg. Jeg var jo sønn i familien som kom og tok fra ham barndomshjemmet, ikke sant. Det holdt han fast ved hele livet. Jeg prøvde å komme i kontakt med ham: Ikke mulig. Jeg prøvde å få kjøpt et bilde av ham: Ikke tale om. Egil rister på hodet, vemodig smilende.
    – Jeg så jo ikke utkastelsen sjøl, men Odd Stene Johansen, han som var sokneprest i Askim i mange år, han hadde barndomshjemmet sitt like i nærheten. Han har fortalt at familien der sto  på altanen og kikket da politiet hev ut Riis-familien. De hadde forskanset seg på kjøkkenet. Da vi  kjøpte huset, var det et stort merke i kjøkkendøra. Det var merke etter kubeinet som politiet brukte da de brøt seg inn. Det ble stående der i alle år!
    Der i Holmegata 29, i Seierstenområdet i Fredrikstad, bygde nå Egils far opp sitt livsverk, pølsemakeriet.
    Hele kjelleren i den nyervervede eiendommen ble etter hvert tatt i bruk til produksjon av matvarer.
    Men da lokalene skulle pusses opp for sin nye misjon, skjedde en liten kunst-tragedie. Bendik Riis selv heftet seg vel aldri ved akkurat dette. Og ingen andre heller, på den tiden.  Men faktum var at Bendik hadde dekorert kjellerveggene:
    – Rett på murveggen hadde han laget noen fine tegninger, av duer blant annet, erindrer Egil.  – Det var ikke mange strekene, riktignok. Men da vi tok alle kjellerrommene i bruk til pølsemakeri, så kalket vi hele greia, for å få det rent og sterilt…
    Så den som vil bedrive kunst-arkeologi i Holmegata 29, kan kanskje få fram verdifulle ting under kalklaget.
    I denne bygningen hadde det vesle familiefirmaet tilhold like fram til etter andre verdenskrig.
    Og under oppveksten her ble unge Egil naturligvis dratt inn i virksomheten. Han vokste på en måte inn i pølsemakerfaget. Skjønt det snart skulle vise seg at hjertet hans var et annet sted.
    Nåja, så veldig snart viste det seg dog ikke. Tvert imot hadde den unge pølsemakersønnen i lang tid et overmåte anstrengt forhold til nettopp dette andre stedet. Og det til tross for – eller var det kanskje på grunn av? – at foreldrene med stor bestemthet satte ham til å utforske denne siden av livet.


Den håpløse musikkeleven

En ung herre, nylig begynt på skolen, kommer traskende ut fra Holmegata 29.  Fjeset er en tordensky og skuldrene bærer visst tyngden av tilværelsens bedrøvelighet. Skjønt det eneste han bærer av synlige ting, er et notehefte, «Hornemans klaverskole.»
    Han subber seg gjennom Holmenområdet, sparker etter en katt ved foten av St.Hans-fjellet, følger Nygaardsgata til Lykkeberg, dreier opp forbi Domkirken mot St. Croix, inntil han svinger inn et portrom et par kvartaler før jernbanestasjonen. 
    Døren som den unge tordenskyen ringer på, blir åpnet av en mild, men myndig dame. Egil begir seg inn i leiligheten til klaverpedagog Borghild Ryen.
    «Hornemans klaverskole» blir satt opp på klaveret og den unge eleven prøver tappert å gi noen toner til beste. Men dårlig blir det. Evnene mangler ikke. Men han gjør sitt ytterste for å skjule dem. Musikken er ham totalt uinteressant, et ork og en pest og en plage. Leksen han hadde til i dag, går forferdelig dårlig. Frøken Ryens øvede ører registrerer at det primært skyldes mangel på øvelse. Den vesle banditten har knapt åpnet spilleheftet.  
    Borghild Ryen var egentlig organist i Solli kapell i Tune. Men hun hadde også en leilighet i Fredrikstad, der hun tok imot klaverelever. Hun var kjent som en dyktig spillelærer, og Egils foreldre var glade for at de hadde fått sønnen inn som elev hos henne. Sønnen selv delte på ingen måte begeistringen.
    Det skulle bli mang en kontrovers i det hovlandske hjem om dette emnet.
    Det var i høy grad et musikalsk hjem. Moren hadde alt i 14-års alderen fungert som organist ved Tomb kapell i Råde. Hun og mannen spilte og sang så snart de hadde anledning. Egil ble oppflasket med gode musikkopplevelser, servert i en ramme av trygghet og varme som nødvendigvis måtte berede et ungt sinn for kjærlighet til musikk. Men lære å spille piano selv, ville han ikke.
    Som gutter flest var han mest opptatt av å løpe omkring og finne på ting. Det hadde nær kostet ham livet.
    En gang var Egil sammen med en kamerat i full gallopp etter en dokjerre. På denne tiden var utedoene de eneste avtreder folk hadde, og noen hadde som jobb å tømme dem. Når disse datidens renovatører var på vei til oppdrag, øynet naturligvis to gutter sjansen til en grublandet avveksling. Opptoget var på vei langs med Vestsiden kirkegård da dramatikken steg til det nær fatale.
    Det var alt temmelig mørkt, og bak følget dukket det opp en bil med kraftige lys. Veien var smal, og vesle Egil fant plutselig ut at det ville være tryggest på den andre siden.  Det var det slett ikke. Han hadde feilberegnet avstanden til bilen bak. Den arme guttungen ble kjørt rett ned.
    De voksne ventet å finne en livløs og lemlestet guttekropp under lastebilen. Men på en eller annen måte hadde den foretaksomme ynglingen havnet mellom bilhjulene, og understellet hadde strøket hårfint over ham, og dermed kunne trafikkofferet reise seg opp, forslått, men rimelig uskadd.
    På veggen hjemme hos Egil hang et bilde av to barn som krysser en skrøpelig bro over en vill foss. Bak barna følger en stor engel med beskyttende armer og store vinger. Barna ser ikke engelen, men engelen ser dem. Det bildet fikk nå nytt lys for den vesle villbassen.
    «At jeg hadde en engel til å passe på meg, kan det vel ikke være tvil om,» sa Egil da han fortalte om nestenulykken til journalist Jan Henrik Ihlebæk om lag seksti år senere.
    Men engelen maktet likevel ikke å få sin unge protege interessert i noteverdenens og klaviaturets mysterier.
    Egil gråt sine modige tårer over den tortur foreldrene hadde dømt ham til, og gjorde sitt beste for å sabotere opplegget. Men han var en lydig gutt som visste at han skulle hedre sin far og sin mor. Så han fant seg i det til slutt, og hakket pliktskyldigst i vei et minstemål av øvelsesminutter i uka. Men «Horneman» fikk naturligvis etter hvert et friskt fargetilskudd av frøken Ryens røde kommentarer og streker i margen: «Om igjen.» «Øv bedre.»
    Et kvart århundre senere traff de hverandre igjen, eleven og musikkpedagogen. Da hadde for lengst Egil Hovland feiret store triumfer med sin musikk. Men frøken Ryen måtte medgi at det eneste hun husket fra klavertimene med berømtheten, var at han hadde vært en likefram håpløs elev.
    Det var først etter mange års skolegang at noe begynte å skje.
    Og det skjedde nettopp på skolen. Det skjedde fordi en lærer fikk øynene opp for et multitalent.

Diamantsliperi Seiersten

Seiersten skole er en rød mursteinsbygning, fire etasjer høy, som ligger et par steinkast fra Vesterelva, lengst vest i Fredrikstad sentrum. Hver virkedag i sju år, også lørdager, vandret unge Egil dit, med skoleveske og matpakke. Heldigvis var det bare en fire-fem kvartaler å gå, et par hundre meter.
    Enda mer fordelaktig var det faktum at han hadde en lærer med antenner for det virtuose. Læreren og musikkpedagogen Jens Bugge Olsen var en kunstnersjel som så elevene sine. Han la straks merke til eventuelle skapende evner hos de unge krabatene.
    Hos Egil var det først de norske stilene som påkalte Bugge Olsens oppmerksomhet. «Mange av dem var så levende fortalt at jeg husker ting fra dem ennå», uttalte han i et intervju mangfoldige år senere. Gjennom norsktimene ble det klart for den våkne pedagogen at han hadde for seg et usedvanlig skapende talent.
    Og mens unge Hovland fra Holmegata fremdeles avskydde musikken og de fleste av dens gjerninger og det meste av dens vesen, ville foreldrene hans at Bugge Olsen skulle ta ham som klaverelev også.
    Det hadde læreren dessverre ikke anledning til. Han var fullbooket med elever. Derimot satte han seg i sving og ordnet det slik at Egil fikk komme til en av hans egne læresvenner, nemlig Karsten Pedersen. Da var Egil 11 år.
    Pedersen var en flink tekniker, som lærte den motstrebende unge Hovland en del tekniske finurligheter. Det gav i det minste noen aha-opplevelser. Slik gikk det altså an å takle problemene med å  få fingrene med seg.
    Nå kom det nok et forsoningens skjær over spilletimene. Men den store begeistringen uteble. Selv ikke da han kom under veiledning av en annen dyktig pianolærer, nemlig Wilhelm Schwartzott, løsnet begeistringen.
    Men omsider, 12 år gammel, ble han oppført på Bugge Olsens egen elevliste.
    I første timen måtte den nye eleven prøvespille. Pedagogen ville høre hva han kunne fra før. Ved en senere anledning uttalte Bugge Olsen følgende om den opplevelsen: «Jeg ble straks slått av guttens spill.  Et helt ordinært, nærmest banalt undervisningsstykke fikk merkelig liv under guttens hender. Her bodde tydeligvis ting av det slaget som ikke kan læres, men lett ødelegges.»
    Det mesterstykke som Bugge Olsen nå kom til å stå for, gjennom sin nye elevs kritiske førpubertetsår, var at det som så lett kunne ødelegges, ikke ble ødelagt. Naturbegavelsen ble pleiet og varsomt dyrket gjennom klavertimene. Jens Bugge Olsen hadde en egen evne til å vise sine elever skjønnheten i musikken.
    Og i 14-års alderen løsnet det inni Egil. Plutselig ble det gøy. Plutselig begynte musikken å svinge. Før gikk han surmulende, i det minste nokså likeglad, til pianoet hjemme for å øve. Nå hendte det med ett at han øvet ni timer i strekk!
    Bugge Olsen hadde fått i hende en uslepen diamant. Nå begynte fasettene så smått å skinne.
    Også miljøet på Seiersten Misjonshus ble et lite diamantsliperi nå. Musikkmiljøet der opptok Egil mer og mer.
    Far Ole Wilhelm hadde for lengst blomstret opp igjen som musiker. Nå var ikke musikken levebrødet hans lenger, som i Mysen. Men på Misjonssambandets bedehus litt lenger borte i Holmegata var han blitt dirigent for Misjonskoret. Det skulle han komme til å fortsette med i 30 år. Han ble en krumtapp i alt musikalsk virke på Seiersten Misjonshus. Både han og hans Petra Ingeborg var ivrig med på møtene, og de tok barna med seg.
    Slik ble Egil oppfostret med kristne møter og bedehusets musikk og sanger, ved siden av skolegang og engasjement i familiefirmaet.
    Han gikk på Middelskolen, som senere ble til Cicignon Ungdomsskole. «Den Gule Anstalt» kaltes den på folkemunne, der den majestetisk tronte ved ferjestedet over til Gamlebyen. I tre år gikk han der, fram til våren 1941.
    Noen videre skolegang ble det imidlertid ikke naturlig å ta fatt på. Det var krig, landet var okkupert og mye var usikkert. Men familiefirmaet var nå der, og det trengte medarbeidere. Så etter Middelskolen ble det å gå i pølsemakerlære i Holmegata.
    Men i fritida levde han med i miljøet på Seiersten Misjonshus. Mannsmusikken eller var et sangkor av menn og unggutter, der sangen ble ledet av gitarer. Strengemusikken ble det også kalt. Her fant tenåringen et naturlig sted å utfolde seg. Og nå lærte sannelig den uvillige klavereleven seg å spille gitar, helt frivillig og uten press av noe slag. En ny tid var i emning.

Panikk på galleriet

Opp gjennom tenårene vokste han inn i Mannsmusikken i den grad at han i en tid var formann der. Etter hvert fikk han også oppgaver av faren, og vikarierte inniblant som dirigent for det voksne Misjonskoret.
    Parallelt med innlevelsen i bedehusets musikkmiljø vokste ferdighetene i og lysten til klassisk klavermusikk.
    Også orgelet ble gjenstand for nysgjerrig utforsking. Han begynte å ta orgeltimer hos Søren Gangfløt. Det ble et nytt lite diamantsliperi. Gangfløt var mannen som skulle bli Borg bispedømmes første domorganist. På denne tiden var han organist i Kråkerøy. Han var bare fire år eldre enn eleven sin, og de to ble snart gode venner.
    Allerede sommeren 1942 ble Egil betrodd en stor oppgave som organist.
     Da feiret Det norske Misjonsselskap sitt  100-års jubileum. I den anledning ble det fremført en misjonskantate i Glemmen kirke. Den var komponert av Andreas Stene, og ble fremført av Seiersten Misjonskor under ledelse av Ole Wilhelm Hovland. På orgelet i Glemmen kirke ved det høve, satt kordirigentens 17 år gamle og lett nervøse sønn Egil.
    I den artikkelen vi siterte innledningsvis, «Førti år på orgelkrakken i Glemmen kirke,» har Egil selv beskrevet dette første alvorlige møte med instrumentenes dronning:
    «Jeg var tidlig ute for å orientere meg og fikk øye på orgelet som sto der i grønt, hvitt og metall. Det omgav seg med en utilnærmelig atmosfære av majestetisk velde. Jeg kjente at hjertet dunket og at en følelse av panikk snek seg innpå meg. Dette kom aldri til å gå bra. Jeg tenkte et øyeblikk på å rømme fra det hele.  Akkurat da ble jeg tilsnakket av en mannsperson som syslet med noe på galleriet, som på den tid var sammenhengende og gikk rundt hele kirken. Han festet kveldens salmenumre til tavlene og viste seg å være en meget vennlig og gemyttlig person. Han hadde ikke sagt mange ordene før jeg hadde følelsen av å ha kjent ham i all tid. Han spurte og grov og snakket i ett sett, og jeg falt mer og mer til ro. Dette var ikke så farlig som jeg hadde trodd. Han virket beroligende, jeg glemte hele nervøsiteten…»
    Det viste seg at engelen som var sendt til Glemmen kirkes orgelgalleri i dette kritiske øyeblikket, het Einar Torkildsen og var Glemmen kirkes avholdte kirketjener. I mangfoldige Herrens år var han en institusjon i kirken og på kirkegården, alltid like velvillig og hjelpsom overfor dem som hadde ærend til hans kjære arbeidsplass.
    Den unge nervebunten som han denne dagen hadde funnet panikkslagen foran orgelet, satt snart midt i Misjonskantaten og akkompagnerte med glans. At han hadde vært nervøs, kunne ingen høre.
    Orgelet som instrument opptok nå Egil mer og mer. Senere dette samme året fikk han kjøpt et fantastisk flott harmonium, med to manualer og pedal. Det hadde tilhørt den legendariske orgelvirtousen og konsertorganisten Velle Vellesen, som til daglig var organist i Gamle Aker kirke. Dette instrumentet fikk den unge organistspiren mye glede av i tiden framover.
    I og med at han skilte seg så godt fra Misjonskantaten, ble han selvsagt «oppdaget» av organist Karl Bakken. Det skulle snart føre til at den unge pølsemakersønnen ble bedt om å vikariere på orgelkrakken. Slik kunne Bakken unne seg en frisøndag en gang iblant.
    Også avholdslosjen «Vårbrudd» på det spektakulære lokalet Valhalla, som balanserer ytterst på St.Hans-fjellet ved innkjørselen til byen, hadde kanskje spioner på plass under Misjonskantaten. I alle fall ble unge Hovland etter hvert engasjert som organist også her.
    Samtidig med alt dette modnet også ungguttens kristne tro. Men det skjedde ikke uten dramatikk.


Om å bøye seg på Fjellhaug

Vekkelsesvindene var sterke over Fredrikstad i Egils ungdomstid. Blant annet var det en stor vekkelse ved Arne Dahl, som i tidens fylde skulle bli domprost i Tunsberg.
    De som «kom med» i disse vekkelsene, var de som ved møtets slutt kom fram til forbønn, de som knelte og «bøyde seg» og slik viste at de tok imot Jesus.
    Deretter hadde de nyfrelste et skjema å fylle ut. Ikke på papir, men på miljøets usynlige oppslagstavle, i de andres forventninger.
    Det kanskje viktigste punkt på det skjemaet var at en nyfrelst skulle vitne. Det betydde i klartekst at han og hun skulle reise seg opp under et møte på Misjonshuset og si noe om sin egen forandring og om det å være kristen.
    Et annet viktig punkt var at man måtte bryte med den verdslige kulturen. Det betydde i praksis ingen leppestift for jentene,  nix mer kortspill for guttene, ingen kinogang for noen. Og var man med i en verdslig forening, et alminnelig kor for eksempel, var det best å kutte ut det. For «der din Frelser utestenges, der må du ikke selv gå inn,» som det het i en populær bedehussang.
    I tillegg ble de som «bare» gikk i kirken, betraktet som i beste fall en smule tvilsomme kristne. Hvis man nøyde seg med kirkegang og nattverd, og ikke hadde behov for venneflokkens møter på bedehuset, pådro man seg mistankens skjær.  Sto det nå egentlig rett til med slike folks hjerteforhold til Jesus?
    Hele denne kulturen sto den unge strengemusikk-lederen midt oppe i. Men han sto oppe i den med en viss kritisk distanse. Og dette siste unngikk naturligvis ikke de andres oppmerksomhet.
    De registrerte at unge Egil ennå ikke hadde «overgitt seg». Han hadde ikke reist seg på noe vekkelsesmøte for å søke forbønn. Hvordan hadde han det egentlig med Gud? Han som sto i en så sentral posisjon i miljøet på Seiersten Misjonshus?
    – Du vet, vender Egil muntre øyne mot meg, vekk fra minnenes lerret med lysbildet av Seiersten-miljøet i 1930- og –40-årene,  – du vet, på den tiden var det sånn, - og det er vel sånn ennå visse steder, - at det er ikke nok med dåpen og et kristent liv. Du skal også ha en bestemt dag da du ble omvendt. Og det hadde jo ikke jeg…
    Dermed ble det klekket ut en plan, skulle det vise seg.
    Det var nemlig slik at hver påske ble det arrangert påskeleir for ungdom på Fjellhaug skole i Oslo, Misjonssambandets bibelskole. Mange fra Seierstens ungdomsmiljø pleide å delta der. Og denne påsken1942 skulle Egil også dit. Egil smiler, ennå mildt oppgitt over erindringen om komplottet som var i emning:
    – Disse mine velmenende venner i mannsmusikken hadde funnet ut at jeg skulle «overgi meg» der på Fjellhaug. Kanaljene planla det uten at jeg ante noe om det. Jeg har aldri hatt noe behov for noe sånt.
    Det var den samme påsken da prestene sa opp troskapen mot nazistyret og Berggrav leste opp hyrdebrevet «Kirkens Grunn» i Domkirken. Vi var på møte nede i Forbundssalen i Tullins gate den langfredagen da det foregikk, og dro ned til Domkirken etterpå. Da kom Hirden med hester og greier, og politiet kom, og hele plassen ved Stortorvet var full av folk. Det var ganske nifst…
    Det var ikke bare nifst, det satte også dype spor som skulle få et musikalsk uttrykk. Et par år senere ble Egil fascinert av Elias Blix’ tekst «Heilag er kyrkja,» som handler om kirken som er hellig og ukrenkelig midt i en mørk og syndig verden. Han laget en nydelig melodi til den teksten, og tilegnet melodien de norske biskopene som ble avsatt av Nazistyret etter opprøret påsken 1942. Denne sangen ble hans første trykte komposisjon, og finnes i Opus 1 fra 1944. Men tilbake til Fjellhaug:
    – Og selve den seansen med overgivelsen oppe på Fjellhaug husker jeg også veldig godt. Jeg lot dem ordne og greie, men det betydde ingenting for meg. Det var ikke skuespill engang, for jeg var liksom ikke med på det. Jeg skulle knele og be og slik. Det var jo et overgrep. Det hadde med manipulering i kristne miljøer å gjøre. Men det skadet meg ingenting som kristen, heldigvis! Jeg tok avstand fra den kristendomsformen, men jeg tok ikke avstand fra troen…
    Tvert imot var det slik, forteller han, at forkynnelsen han hadde fått med seg fra barnsben av på Misjonshuset, faktisk hadde gjort ham rimelig immun mot vekkelsenes press i retning av å «overgi seg».
    – Helt fra 4-års alderen hørte jeg jo predikanter som var veldig opptatt av det med «troen alene.» Du ble frelst ved tro, uten noen gjerninger. Så jeg har alltid stått i min kristne tro, har ikke hatt noe avbrekk og har aldri vært anfektet, heller, av det at jeg ikke hadde noen dato å vise til. Snarere tvert imot.
    Og mer og mer tok jeg avstand fra vitnesbyrdene på møtene. Der kom de med den samme setningen som de hadde sagt i sjuogtredve år, at de var så glad den dagen de ble frelst. Jeg ble så luta lei det. Visst var jeg enig i at man må gjøre et valg. Men hemmeligheten er jo at det valget skal gjøres hver dag! Den daglige omvendelsen, det er dét kristenlivet dreier seg om. Det er greit å ha en dato, kanskje, men den datoen spiller liten rolle hvis du ikke tar stilling daglig…
    Slik tok det sytten år gamle musikktalentet gradvis avstand fra deler av vekkelseskristendommen. Og opplevelsen i krigens Oslo ble en viktig milepæl på veien til å frigjøre seg, om en kan kalle det så, fra bedehusmiljøet. Også bedehusets sanger kom snart på indeks i det unge musikersinnet. Et forferdelig påskemøte, altså, inntil den tilbakeskuende mester smilende innrømmer at det slett ikke var helsvart:
    – Men jeg traff ei jente der, på påskemøtet!


Forelskelser og mannakorn

– Jeg var jo veldig opptatt med den jenta, da. Så jeg holdt ut litt av hvert der i Oslo.
    Vi holdt lag ei stund, men så begynte hun å kikke på kameraten min. Dermed ble det slutt.  Da var det ille med meg, Da hun slo opp. Det var første gang jeg var helt ruinert og fortvilet.
    Jeg husker at jeg satt hjemme og var helt slått ut av ulykkelig kjærlighet. Da tok jeg konfirmasjonsbibelen min og slo opp på lykke og fromme og satte fingeren ned, - vi drev sånn, vet du -, og da fant jeg stedet i Jesaja der det sto: «Du arme som er bortrevet av storm, som ingen trøst har funnet! Se, jeg legger dine stener i blyglans og bygger din grunnmur med safirer.» (Jes 54,11)
    Det er merkelig hvordan Ordet kan gi trøst. Og ikke lenge etter så traff jeg jo Synnøve.
    Men det rare var, at ikke før hadde jeg kommet i kontakt med Synnøve, så ville hun fra Fjellhaug komme tilbake til meg igjen! Da møtte livet henne, som hun sa. Og da husker jeg - vel altså, dette har jeg aldri snakka om…
    Egil folder hendene og ser ut panoramautsikten fra vinduene sine, et gutteaktig smil drar over fjeset, halvt forlegent, halvt selvironisk:
    – Du husker at på den tida så var det noe som het «mannakorn»? Biskop Berggrav kalt det et uvesen», men det var jo ganske utbredt…
    Jo, skribenten er gammel nok til å huske det. Det dreier seg om at bibelvers var trykket på små, løse pappbrikker som ble rørt om i en boks. Så skulle man «trekke» en slik brikke, et «mannakorn,» og ta til seg det Skriftens ord som bokstavelig talt dukket opp. En noe tvilsom form for bibelbruk må det nok karakteriseres som. Men noen ganger kunne selv den slags bli til velsignelse. Egil fortsetter:
     – Jo da, jeg hadde fått «mannakorn» i presang til konfirmasjonen.
    Og da jeg ble klar over at Tordis ville ha meg igjen, da sto jeg på valget. Hva gjorde jeg nå?
    Jo, selvfølgelig trakk jeg et mannakorn. Og mannakornet jeg trakk, det var fra Ordspråkene: «En god hustru, hvem finner henne?  Langt mer enn perler er hun verd» (Ordsp 31,10).
    Da hadde jeg liksom fått svar fra himmelen, syntes jeg! Det var styrelse, det der. Jeg fant iallfall ut at jeg for all del måtte holde fast på Synnøve, den gode jenta jeg hadde funnet…


Synnøve

Synnøve ble det viktigste menneske i Egils liv.
    Da han som 18-åring første gang fulgte datteren til Dagny og Ole Hansen hjem til porten inn til Hansegården i Gresvikveien, visste han nok ikke straks at han hadde funnet en som var langt mer verd enn perler. Men det skulle et livslangt samliv vise at hun var.
    Pussig nok levde hun i nærheten av glitrende musikkunst lenge før hun traff ham som med tid og stunder skulle bli Nordens fremste kirkemusiker. Hun bodde så å si i gjenskinnet fra en av landets mest feirede kvinnelige klavermestere, nemlig Ingebjørg Græsvig. Tvers over gata der Synnøve bodde, tårnet pianistinnens hjem seg opp, bokstavelig talt. Etter en brann en gang i trettiårene hadde nybygget fått en toppetasje formet som et lite tårn. Der fant kunstneren inspirasjon mens hun øvde. Nabolagets mest spektakulære kulturbegivenhet gjennom tidene kom da Ingebjørg Græsvigs hage var åsted for hennes bryllup med komponisten Geirr Tveitt.
    Men det var nok ikke på grunn av det kunstneriske naboskapet Egil falt for unge frøken Hansen. Snarere måtte det være fordi Synnøve selv var levende interessert i sang og musikk. Faren spilte klarinett, og moren lærte henne sanger. Synnøve hadde sunget siden hun var neven stor. Men den forelskede hadde nok ikke særlig andre tanker i hodet enn at han hadde dumpet bort i Nord-Europas peneste jente, lyshåret og smilende og med snille øyne.
    På en måte var det troen som førte dem sammen.
    Synnøve hadde en solid plattform av kristentro under føttene sine fra fødselen av. Bestefar Emil Hansen jobbet på Gressvik Bruk som lå like i nærheten. Dette sagbruket var jordmor for tettstedet Gressvik i gamle Onsøy kommune i Fredrikstad. Men på fritiden var bestefar Emil også predikant på Gressvik Bedehus, som var en bastion for den gammelhaugianske Zoar-bevegelsen, en alvorlig, men varmhjertet kristendomsform. Slik ble kristentroen formidlet som gode impulser til Synnøve fra både foreldre og besteforeldre.
    I sin pureste ungdom ble hun med i sangkoret Harmoni. Det hadde sine øvelser i Losje Dagningen på Gressvik. Dirigenten, Erik Madsen, var sangpedagog og gav henne gratis sangundervisning.
    Samtidig deltok hun i gudstjenestene i Gressvik kirke, hvor hun var konfirmert, og hadde fått dragning mot kirkerommet. Hun deltok også på kristne husmøter som virket inn på troslivet hennes. Hun ble engasjert til å delta med solosang ved Arne Dahls vekkelsesmøter på Gressvik Menighetshus, Indremisjonens bygg som nå heter Misjonshuset. Da trådte hun ut av Harmoni og begynte i Menighetskoret som øvde på Misjonshuset. Her ble hun snart en sentral person takket være sangstemmen. Hun var solist, og ble akkompagnert på piano av Elsa Nicolaysen.
    Overgangen fra det «verdslige» Harmoni til Menighetskoret var mildt sagt ikke populær blant de gamle vennene. Men naturligvis var den helt i tråd med skikk og bruk i datidens vekkelsesmiljøer. I våre dager ville nok en som fikk en bevisst og aktiv kristen tro, snarere velge å bli blant gamle venner for om mulig å vinne dem også for troen. Men holdningen var atskillig mer defensiv i 1940-årene. Målet den gang var å unngå verdslig smitte som kunne true troen.
    Hvorom allting var, etter dette sceneskiftet i livet var Egil og Synnøve med i samme kulturelle og musikalske miljø.
    Synnøve ble med i en gjeng indremisjonsungdommer med base på Menighetshuset. Og denne flokken hadde mye kontakt med ungdommene på Seiersten Misjonshus. De havnet ofte på de samme møtene i helgene, og hadde mange felles private sammenkomster.
    Slik gikk det til at en vårlig vinterdag i 1943 satt noen ungdommer og vendte og snudde på noen istykkerklipte kort.
    Det var hos familien Gunnesen i Kirkeveien, like ved Gressvik prestegård. Med latter og leven skulle en ungdomsgjeng benke seg rundt kveldsbordet. Men for å finne rett bordkavaler, hadde hver enkelt fått utlevert et halvt prospektkort. Målet var å lete opp den som hadde andre halvdel.
    Egil snudde og vendte på ett som var klippet som et ansikt, og fektet i lufta med det. Og med ett rykket vår og sommer liksom nærmere, og sola skinte i rommet enda det var mørkt ute, for den andre delen av ansiktet var å finne i handa på lyse, vakre Synnøve.
    Da begynte resten av livet deres.
    – Synnøve og jeg var første gang ute sammen på en konsert i Domkirken 2.mai 1943. Det husker jeg godt, det var en konsert  med Karsten Andersen og Rolf Holger, blant annet…
    Ikke minst skjønnheten i sangstemmen til drømmekvinnen kom til å inspirere Egil fra nå av. Allerede hans Opus 2, fra 1944, «Åtte sanger for solostemme og klaver» er skrevet med Synnøve for øye så vel som for øre.
    De to begynte å opptre sammen, og fant naturlig sammen med andre unge med samme interesse, forteller han meg:
    – Odd Frøner, kapellanen i Glemmen, og Gerd, kjæresten hans, og Synnøve og jeg, vi ble omgangsvenner, og lagde en kvartett som sang firstemt. Vi sang overalt, på pleiehjemmet, bedehuset, i kirken ved gudstjenester…
    11.januar 1947 giftet de seg, musikervennene og kjærestene Synnøve og Egil, og flyttet inn i 2.etasje i Holmegata 29.
    Og det var Synnøve med på, enda hun visste at brudgommen også hadde noe annet på gang, noe som nesten ble et giftermål.


Kirkebrann og dirigentjobb

Triumfen på orgelkrakken i Glemmen kirke sommeren 1942 ble opptakten, – om ikke til et giftermål, så i alle fall til et livslangt hjerteforhold til Glemmen menighet.
    Organist Karl Bakken oppdaget som nevnt at han hadde for seg et orgeltalent av de sjeldne, og hadde snart 18-åringen i sving som vikar på kirkens orgel.
    Samtidig formådde Søren Gangfløt å få sin orgelelev til å vandre inn i kirkemusikkens skattkammer. Der fikk han øynene opp for de tidløse skattene som de store mestere hadde skapt, og for kirkens eldgamle bruksmusikk, de gregorianske melodiene.
    En viktig forbundsfelle når det gjaldt å ta vare på de nye oppdagelsene, var vennen Odd Frøner, Glemmens unge hjelpeprest. Han var levende opptatt av alt som angikk kirkemusikk og liturgi. Dermed fikk Egil tilgang til viktige kanaler for å suge kunnskap, både om skattene han hadde funnet og alt mulig annet. Frøner hadde nemlig en imponerende boksamling. Der fikk hans unge venn dykke etter perler så mye han ville. Forfattere som Gunnar Rosendal og Bo Giertz ble oppdaget og flittig lest.
    Men natten til 20.oktober 1944 brant Glemmen kirke ned til grunnen.
    Egil har skrevet om fortvilelsen som fulgte da gudshuset ble flammenes rov:
    «Noen dager senere sto jeg i tårnfoten sammen med Einar Torkildsen. Mon tro om det var noe igjen av orgelet? Det eneste vi fant, var det store metallhjulet som Glemmen kirkes belgetreder gjennom en menneskealder hadde sveivet for å forsyne orgelet med luft. Han het bare Store-Karl og bodde på Glemmen Pleiehjem. I alle år gikk han til fots til og fra kirken, sommer som vinter og var alltid på plass. Stolt og yrkesbevisst gikk han en gang i måneden til frk. Sanne i luken på Glemmen Herredskasse og hentet sin lille slant av en lønn. Nå var han blitt arbeidsløs. Store-Karls kjære arbeidsplass var den eneste som gikk tapt ved brannen og ingen tok notis av det.»
    Disse dagene danset ikke englene. Englene gråt isteden ved Store-Karls side. Og de gråt med alle de trofaste sjelene i den husløse menigheten.
    For nå begynte menigheten en nomadetilværelse. Først holdtes gudstjenestene i Domkirkens Menighetshus i Farmanns gate, og en periode også på Seiersten Misjonshus, før de falt til ro på Bethel, Indremisjonens bedehus, et steinkast unna ruinene av den nedbrente kirken.
    Tapet av kirkeorgelet gikk hardt innpå organist Bakken. Han var lite inspirert av utsikten til å spille på et mer eller mindre gebrekkelig bedehusharmonium, kan hende i årevis framover. Dessuten var et harmonium rett og slett fysisk mer anstrengende enn et kirkeorgel, for på harmoniet måtte jo den arme organisten selv trø belgen med føttene.  Følgelig ble Egil mer og mer benyttet som menighetens organistvikar.
    Samtidig var Søren Gangfløt i ferd med å befeste stillingen som distriktets ledende kirkemusiker. Samme år som kirken brant, startet han koret «Ceciliaforeningen,» som på rekordtid oppnådde stjernestatus. Med dette koret fremførte han snart krevende kantater og oratorier av kirkemusikkens store mestere, og som akkompagnatør fikk han sin unge elev Hovland til å stille opp.
    De to kameratene feiret mange triumfer sammen i Fredrikstads konsertliv under og like etter krigen. Et av høydepunktene var nok da de to sprudlende ungguttene så å si improviserte en av Händels orgelkonserter. Konserten foregikk i Domkirkens Menighetshus, som hyppig var i bruk til slikt.  Der fantes det riktignok verken orgel eller orkester. Men en fullsatt sal fikk oppleve at Gangfløt virtuost framførte orgelpartiet på harmonium, mens Hovland alene tok hånd om hele orkesterpartiet på klaver! 
    Også i Glemmen menighet var Gangfløt på ferde. Han var dirigent for Glemmen Kirkekor helt fra korets spede begynnelse høsten 1943. Formann ved starten var Odd Frøner.
    Nå viste det seg snart at Gangfløt fikk vel mange jern i ilden. Det varte ikke lenge før han engasjerte unge Hovland som 2.dirigent. Men mot slutten av krigen og like etter hadde Gangfløt så mye å stå i at han gjentatte ganger slo frampå at han ville gi seg og at koret burde finne ny dirigent.
    Egil var  nå i praksis kirkekorets leder. At han likte jobben, er lett å forstå av 20-åringens første komposisjonsarbeider. Vi har nevnt Opus 2, sangene for Synnøves sopranstemme. Med Glemmen Kirkekor som klangbunn, så å si, var Opus 1 blitt til dette samme året, 1944. Det var «Seks koraler,» bruksmusikk for blandet kor.
    Men at Gangfløt var så mye borte fra øvelsene, var ikke videre tilfredsstillende for koret. Styret hadde mang en gang saken oppe, og ville bevege Gangfløt til å komme inn for fullt igjen.
    Men på et dramatisk møte i koret den 11.februar 1946 tok 2.dirigenten notebladet fra munnen, så å si, og erklærte at han ikke lenger var interessert i å være visedirigent. Han hadde forstått at meningen var at han skulle overta koret alene med tid og stunder. Nå var tid og stunder kommet, nå måtte han tenke på fremtid og karriere. Så nå fikk de velge.
    Etter atskillig oppstandelse skilles koret uten noe vedtak denne kvelden. Men en uke senere blir det avgjort. Som ny dirigent beslutter styret enstemmig å ansette Egil Hovland. Lønnen skal være kr. 12,50 per sangøvelse. Snart heves den til 15,00.
    Denne dirigentansettelsen blir en vitamininnsprøytning for koret. I løpet av et halvår øker medlemsmassen med nesten 50 prosent. Glemmen Kirkekor får nå hurtig ord på seg for å være svært godt, med homogen klang og godt foredrag.
    Men Egil ble ikke profet i Glemmen av den grunn.
Fra 1946 til 1949 var han fast organistvikar i menigheten. Han trådte belgen og trakterte klaviaturet på Bethel-harmoniet hver eneste søndag. På denne tid overtok han også dirigentansvaret for Glemmen Blå Kors kor. Dem jobben skulle han beholde i 15 år.
    Og så skulle omsider organiststillingen utlyses. Karl Bakken fratrådte etter å ha nådd aldersgrensen, Ny fast organist skulle tilsettes.
    Man skulle tro at dette ville være nærmest en formalitet, en ren parademarsj for unge Hovland inn i organistembetet i nye Glemmen kirke, den som nå reiste seg av ruinene.
    Men da hadde man ikke regnet med Glemmen menighetsråd.

Vedkapping med vin

Mens den unge dirigenten og organistvikaren bygde opp og befestet sitt ry i Glemmen, fortsatte han hele tiden å stå på i familiefirmaet i kjelleren hjemme i Holmegata.
    Det var ikke spøk å være pølsemaker i årene 1940 til 1945. Råvarer var mildt sagt sparsomme, forteller han og viser meg igjen erindringens store billedskjerm:
    – Under krigen fantes det jo ikke en kjøttbete å oppdrive. Men far var ikke i beit. Han gikk over til fisk! Han fikk tak i noe halvråtten fisk fra Trondheim som vi lagde fiskepølse av. Jeg husker at vi fikk et parti i juli måned. Det var fraktet fra Trondheim med jernbane, med noen isbiter oppå, og når den endelig kom fram, da kan du tenke deg hvordan den var. Det var svær skrei, husker jeg, som det luktet død og fordervelse av.
    Jeg husker godt at vi gjorde ferdig den farsen. Vi lempet hele greia oppi en svær hakkemaskin, gikk  litt på avstand og satte den i gang: Å, bevare meg vel, det sto ei støvsky ut av den. Hele lukta føyk bokstavelig talt ut. Men bare det fikk gått seg til et par runder, så ble det ålreit. Sånn farse ble jo så «kort,» som vi sier, men vi bandt den med potetmel, så det ble da pølser av det.  Og når vi fikk røkt dem, så var de helt ålreit, de altså!…
    Den driftige firmagründeren med kinomusikantbakgrunn fant også enda mer uortodokse inntektskilder, viser det seg. Også for et pølsemakeri i råvarenød fantes det utveier, bare man var kreativ nok. Så han begynte å kappe ved for folk:
    – For at Torger Haraldsen og Egil Martinsen, de to pølsemakerne han hadde, skulle kunne beholde arbeidsplassene sine, satte far igang med vedkapping. Han monterte to vedkapper, med sag og vogge, og når vi ikke var i pølsemakeriet, dro vi rundt og kappet fyringsved for folk. Det var farlig arbeid, vet du, Jeg var med som «langer», husker jeg, og bar favneved til dem som sto ved saga.
    Vi hadde enda en mann i arbeid, Olaf fra Lisleby. Han kom med i vekkelsen der på Lisleby, og ble veldig kristelig etter det.
    En dag dro han og Egil Martinsen for å kappe ved hos doktor Martens. Men til slutt kom Olaf tilbake alene. Vi skjønte ikke det, og enda mindre skjønte vi hvorfor han så til de grader sur ut.
    Så viste seg at da de var ferdige med sagingen, da hadde fru Martens bedt dem opp på kjøkkenet til et glass vin som takk for jobben.
    Men det skulle naturligvis ikke han Olaf ha. Han syntes det var så ille at de skulle fristes med sånne syndige utskeielser, og det i arbeidstida, så han bare gikk. Og da endelig far spurte: «Hvor er’n Egil hen, da?»  så brumla og buldra han Olaf: «Å han, han sitter der oppe hos fru Martens og drekker…!»
    Den andre Egil, «vår» Egil, måtte i alle fall holde seg unna syndig og fordervelig «drekking» på jobben. Han avanserte nemlig snart til sjåfør i firmaet. Pølsemakeriet rådde over to biler nokså snart etter krigen. Egil fikk førerkort i 1947 og kjørte Onsøy-ruta. Han leverte varer til butikkene i Onsøy og ble lommekjent der, i bygda som var Synnøves hjemkommune og nå er Fredrikstads vestlige bydel, ut mot Oslofjorden.
    Men før dette hadde pølsemakeriet flyttet inn i nye lokaler i Bryggeriveien 8, like ved Rutebilstasjonen. Egil forteller:
    – Det var det første store kombinerte bolig- og forretningsbygget som ble bygd i Fredrikstad etter krigen, en fire etasjers leiegård. Skofirmaet Sun-Chris eide tomta, og det gamle bygget som sto der, ble revet. Far raserte et flott, gammelt, nesten verneverdig hus i herregårdsstil for å få det opp!
    Han var kreativ, for ikke å si vågal. Han blunket ikke! Satte i gang med prosjekter. Og mor brukte kjeft! Hun syntes han var spenna gæern. Men det nyttet ikke å stanse ham.
    Han begynte jo i det små, med torghandel. Så åpnet han butikk i Holmegata 29, han bygde på en liten fløy der, hvor han hadde pølsemakeriet i kjelleren. Og så åpnet han butikk i byen, i Torvet 1. Den lå på nordsiden av Stortorget i Fredrikstad, like ved der Dressmann holder til. Det var i 1939. Jeg husker hvordan de diskuterte. Mor holdt igjen, hun trodde han var splitter gæern, tenk, leie svære lokaler på Torvet. Men han valsa til. Da han fikk bygd Bryggeriveien 8, beholdt han både pølsefabrikken i Holmegata og butikken på Torget. Og også i Bryggeriveien hadde han utsalg. På det meste hadde han 20-25 ansatte, og tre biler i aksjon…
    Men innen den driftige gründeren fikk etablert seg i nybygget i Bryggeriveien, skjedde noe utrivelig.

Streik og pølser etter noter

– Det var sånn på den tiden at man måtte ha håndverksbrev for å ha ansatte utenom egne familiemedlemmer. Og far hadde jo ikke det. Han prøvde, men strøk. Det husker jeg godt, da han var oppe til eksamen.
    Og under krigen gikk det ikke bedre enn at fagforeningen lagde lockout hos far. Jeg husker at Egil og Torger ble satt på som streikevakter. De sto der utafor kjelleren i Holmegata og skapte uhygge, de skulle sørge for at ingen andre kom ned i pølsemakeriet. Da måtte jeg trå til for fullt. Vi i familien måtte holde hjulene igang.
    Far var både sta og egen. Å gå i kompani med andre var ikke aktuelt. Han ville ikke ha noen med håndverksbrev inn i firmaet hvis de ikke hørte familien til.
    Etter hvert fikk heldigvis broren min håndverksbrev. Willy klarte det. Så vidt jeg husker, løste krisen seg ved at far fikk dispensasjon mens de ventet på det. Men i og med den historien der fikk jeg skrekk for alt sånt byråkrati som skaper konfrontasjoner…
    Sant å si var det vel slik at hele pølsemakerfaget, og ikke bare fagforeningsvirksomheten, lå et godt stykke unna å skape den store begeistringen hos pølsemakerens eldstegutt. Han hadde aldri innenfor horisonten tanker om å ta over firmaet. Heller ikke bror Willy gikk i farens fotspor, viser det seg, håndverksbrevet til tross:
    – Det ble ikke noe av at familien overtok pølsemakeriet. Til slutt ble alt sammen solgt, hele Bryggeriveien 8 ble solgt. Faren min fikk nemlig hjerteinfarkt. Han hadde en tre-fire stykker. Og etter det ble han råkostmann! Han la om kostholdet sitt totalt, og mistet sansen for alt som hadde med kjøtt å gjøre. Far døde i 1967, og hadde gitt seg med butikken en gang i 50-åra allerede.
    Jeg for min del hadde nok egentlig aldri noen interesse av hele pølsemakeriet. Jeg var jo med og lagde pølser og deiger og sånt. Men så snart jeg så mitt snitt til det, sto jeg borte i en krok og drev med noen noter eller noe slikt. Både under krigen og etterpå drev jeg jo med musikk på si’ alt jeg kunne. Plutselig kom jeg på noe, og da føk jeg opp trappene. Jeg bodde jo over pølsefabrikken i Holmegata, og rett som det var lurte jeg meg unna og løp opp for å skrive noe. Der satt jeg helt til de ropte opp etter meg: «Hei, å blir’e av deg, da?» …
    Så hvis noen lukter på originalmanusene til Egils første opus, vil de kanskje merke at det lukter pølser av dem.
    Dette vekselbruket mellom notemakeri og pølsemakeri vedvarte like til 1949. Og hvis det daværende Glemmen menighetsråd hadde fått bestemme, ville det kanskje ha vart enda lenger.
    Men i 1948-49 rundet den unge mannen en annen viktig milepæl. Og fra da av var ikke pølsemakeren lenger innstilt på å forbli ved sin pølsemaskin. For nå var han ikke lenger noen papirløs musiker.

Organisteksamen

Allerede like etter krigen begynte den 22 år gamle pølsemakeren og organistvikaren å studere i Oslo.
    Maidagene 1945 ble brukt til jubel. Prost Nossen i Glemmen hadde vært et samlingsmerke for folk i okkupasjonstiden, som motstandsmann og uredd forkynner. I maidagene 1945 inviterte han til grandios frihetsfeiring hjemme i den tradisjonsrike prestegården på Trara. Unge Hovland sto for musikken, og hans forlovede Synnøve sang gamle nasjonale sanger, «Norge, mitt Norge» og annet slikt som hadde vært forbudt under nazistyret. Fest og glede fylte en frigjort menighet. 17.mai ble det holdt friluftsgudstjeneste i ruinene av den nedbrente kirken. Selv savnet av kirken ble snudd til noe positivt i gledesrusen.
    Men Egil var ikke mer beruset enn at han visste at det viktigste nå var å få seg en utdannelse. Og det var musiker han ville bli. Dermed satte han snart kursen for Musikkonservatoriet i Oslo. Han ville ta organisteksamen.
    Han bodde aldri i Oslo, bare pendlet fram og tilbake med tog. Slik unngikk han både boutgifter og studiegjeld.
    Musikkonservatoriet i Nordahl Bruuns gate var privat på denne tiden. Det var familien Lindeman som drev det. Slik var det helt fram til Musikkhøyskolen ble etablert.
    I Oslo ble Egil nå elev hos Per Steenberg. Det var en skjellsettende begivenhet, mener eleven selv:
    – Steenberg var organist i Markus kirke. Han var den store teorilæreren på den tida. Teori og kontrapunkt, det var Per Steenberg, det.
    Han hadde hatt en radikal musikalsk omvendelse! Sammen med Kristian Lindeman hadde han holdt på med en slags romantisk stil. Men så var han i Danmark og oppdaget Thomas Laub og de andre der som var influert av nye strømninger på kontinentet, av «den nye sakligheten», som de kalte det. Alt skulle være så objektivt, ikke noe romantisk føleri. Det ble Steenberg veldig betatt av. Han satte en strek over alt det gamle han hadde laget, og tålte ikke å bli minnet om det engang. Han ble helt omvendt og gikk over til Palestrina-stilen, som vi sier…
    Palestrina, finner jeg ut i et musikkleksikon, levde på 1500-tallet og var i tur og orden kapellmester i flere kirker i Vatikanet. Han lagde store mengder bruksmusikk til gudstjenesten, for korsang og for orgel. Musikken var så iørefallende etter datidens smak at han ble anerkjent på rekordtid. Han ble, om ikke helgenforklart, så i alle fall geniforklart i levende live: Kirkemøtet i Trient erklærte «Palestrina-stilen» som et forbilde for katolsk kirkemusikk. Egil fortsetter:
    – Denne 1500-tallsmusikken, den katolske kirkemusikken, den dannet skole for Thomas Laub og noen andre dansker. Det ble en hel retning innen kirkemusikken i Norden av det. Alt som smakte av føleri og subjektivisme og romantikk skulle bort. Inn kom den gamle, saklige, strenge, objektive kirkemusikken. Per Steenberg satte seg veldig grundig inn i dette her, og ble den store læreren i Norge.
    Og så fikk vi kirkestriden om koralbok og stil og greier. Steenberg utarbeidet nemlig en koralbok under krigen, med salmemelodiene arrangert i den nye Palestrina-stilen. Men den sørget domorganisten i Oslo for å få nedlagt forbud mot. Den var jo ikke autorisert. Det var bare Koralbok for Den norske Kirke, med den gamle stilen, som var autorisert til gudstjenestebruk.
    Men på Musikkonservatoriet da jeg gikk der, var alle de unge opptatt av den nye stilen, og jeg ble ivrig med på det nye, jeg også. Alle var med på det, unntagen domorganist Sandvold. Det var en helt annen måte å harmonisere på. Alle mollmelodier skulle slutte i dur, for eksempel, til og med enkelte folketoner skulle plutselig  slutte i dur…
    At Steenberg ellers var en streng lærer, fikk den unge studenten snart føle på kroppen. Glad og fornøyd viste han sin lærer en motett han hadde laget, «Gloria in exelsis Deo», en jublende sang om «ære til Gud i det høyeste,» full av ungdommelig glød. Da fikk han kjeft av Steenberg fordi han hadde laget den uten kyndig veiledning, og ikke strengt hadde fulgt Palestrina-reglene. Han burde lære seg komposisjonsteknikk før han prøvde seg på noe sånt!
    Eleven ble nokså flat, men lagde lydig en ny og mer stueren motett. Begge finnes i Opus 5.
    Men det ble heldigvis ikke lett å temme og båndlegge den kreative kraften i den unge Fredrikstad-gutten. Han klarte ikke å nøye seg med å kopiere gamle mesteres stil. Han måtte male musikken med sin egen pensel. Da Steenberg døde i juni 1947, kunne man snart se hvordan Egils personlige stil frigjorde seg fra gamle forbilder, dog uten at han kastet vrak på de gode elementene i det gamle. Det ble videreutviklet og fikk nye dimensjoner når pennen hans danset over notelinjene.
    Det departementale forbud mot Steenberg ble ellers ikke lett å håndheve, skulle det vise seg. Makthaverne sto overfor en musikergerilja som ikke aktet å la god kunst drukne i paragrafenes syrebad.
    Ikke bare ble Egil selv Steenberg-elev. Også hans gamle venn og læremester i Fredrikstad, Søren Gangfløt, var det:
    –  Han hadde fått avskrift av Steenberg, smiler Egil ved tanken på en smule sivil ulydighet, – og jeg skrev av etter Søren igjen, og brukte det frimodig ved gudstjenester…
    Sånn slapp de unge sabotørene å bruke den forbudte koralboken, formelt sett, samtidig som de ufortrødent tok Steenberg og Palestrina-stilen i bruk fra første øyeblikk. Men mange kirkegjengere reagerte nok litt på det. Det skulle koste den opprørske ungdommen dyrt i en tannlegestol:
    – Jeg gikk hos tannlege Gudolf Mustorp. Han var fast kirkegjenger i Domkirken, en kunne stille klokka etter ham søndag formiddag. Men så var Glemmen kirke ny, og for en gangs skyld ville han til Glemmen og oppleve den. Like etter det satt jeg i tannlegestolen hos ham. Han pratet i vei om opplevelsen, men ikke om kirkebygget, bare om musikken. Han sto og fektet med boret over meg, indignert som bare det: «Og så spilte De en koral som gikk i moll, og så kommer sluttakkorden, og den kommer i dur!! Det var akkurat som å få en kniv i hjertet!!» fnyste han og kjørte boret ned i hulltanna mi: ”Bzzzzzzzz!”…
    Skrekkopplevelser hos tannlegen eller ikke, det var de unge opprørerne som var på parti med framtiden. Steenberg slo gjennom, særlig i musikk for kor. For eksempel skrev Ludvig Nielsen i den nye stilen, og den ble et hovedspor i kirkemusikken i Norge ut gjennom 40-og 50-tallet.
    Ved Musikkonservatoriet avla unge Hovland etter hvert Høyere Organisteksamen med praktisk talt en blank ener: 1,13. Det er en fenomenalt god eksamen. Karakterer fra 1,00 til 1,49 tilsvarte Laudabilis Prae Ceteris, altså S. Pølsemakeren fra Holmegata var med andre ord preseterist med stjerne og røstekrans. Det var i 1948, og året etter avla han ny eksamen i orgelspill med enda bedre karakter: 1,01. Diamanten var i sannhet ikke lenger uslepen. Men hadde den nå fått for mange skarpe kanter? Det kunne virke slik på det som nå skulle skje i Glemmen menighet.

Musiker på heltid

Glemmen ble nå vennskapsbygd med Jante og Trangvik.
    Det virket iallfall slik.
    Heldigvis ble ikke innvielsen av den nye kirken preget av det. Den 30.oktober 1949 kunne menigheten endelig ta i bruk sin nye soknekirke, med nytt, flott orgel.
    Byggeprosessen ble fulgt med våkne øyne av organistvikar Hovland, som lagde seg en skikkelig fotoserie av prosessen fra første til siste murstein. Sammen med sambygdingene frydet han seg over Brødrene Syversen, granittindustri-firmaet, der sjefen i lokalpatriotisk rus skulle ha uttalt under anbudsrunden at «den jobben skal vi ha, koste hva det koste vil.» Da tårnet reiste seg, tronet de fire evangelisters symboler i granitt på tårngavlene. Naturligvis fikk folkevittigheten det straks til at Brødrene Syversen nok hadde plassert seg selv øverst der oppe, nærmest Vårherre: St. Sten, St. Kjell, St. Alf og St. Morten.
    Men i nybygget som reiste seg, var det orgelet som den nyutdannede organisten fulgte med størst interesse. Det var orgelbygger Hilmar Jørgensen i Oslo som skulle bygge det. Han hadde levert inn to anbud, ett på et lite og et på et forholdsvis stort på 41 stemmer. Egil skrev om det i 1989: «Som ved et mirakel valgte man det største tilbudet, til den nette pris av kr. 104.000,- For å kunne forstå hva den prisen betydde den gang, kan jeg nevne at i dag koster et orgel ca kr. 100.000,- per stemme, dvs. ca 4 millioner for et tilsvarende instrument.» 
    Tidligere samme året var imidlertid også tiden kommet for å ansette ny organist etter Karl Bakken, som nevnt. Og den sak forløp ikke uten dramatikk.
    Den unge vikarorganist Hovland hadde rett nok vist seg som en meget dyktig musiker. Nå var han også ferdig utdannet fagmann, med Konservatoriets brev på at han virtuost kunne traktere den nye kirkens 41 stemmers klenodium. Når så hans søknad lå på bordet, kunne man tenke at løpet var kjørt og tilsettingen klar.
    Men så enkelt var det ikke.
    En ting var at den lange og oppløpne organistkalven var ung. Altfor ung til noe så krevende og prestisjefylt som å være Glemmen menighets musikalske leder, mente noen.
    En annen ting var at han i noens øyne også var kravstor og kranglete.
    I februar 1947, bare ett år etter at han ble Kirkekorets hoveddirigent, hadde nemlig den unge kanaljen hatt den inntil frekkhet grensende frimodighet å forlange høyere lønn.  Fra kr. 15 til kr. 20 per øvelse. Lønnskravet ble kontant avvist av korstyret, men Hovland gav seg ikke. Til slutt ble kravet lagt fram på en ekstraordinær generalforsamling, som gav sin støtte til styrets avvisning. Andre dirigenter i distriktet fikk da sannelig ikke mer enn 15.
    På denne ekstraordinære generalforsamlingen, på bedehuset Karmel, nådde kampgnyet store høyder. Ordene fløy lik brennende piler, som Skriften sier. Den verbale bataljen kulminerte med at dirigent Hovland tok sin hatt og hustru og forlot valplassen i fullt trav. Bruddet med Glemmen kirkekor var et faktum.
    Naturligvis svevde spøkelsene fra denne seansen over Egils søknad der den lå på menighetsrådets bord.
    Men det som ble mest skjebnesvangert for søknaden, var at også Søren Gangfløt hadde søkt jobben.
    Egil humrer mens han betrakter bildene på erindringens store lerret:
    – Det var turbulente dager. Tenk at jeg var så frekk å søke.  Mange var veldig imot det. Jeg ble til og med oppfordret i avisene om å trekke søknaden. Gangfløt var jo fire år eldre, og sagnomsust allerede, et vidunderbarn, mange ville ha ham.  Men jeg sto på mitt. Jeg skjønte jo at det kom til å bety en del for meg, nå som jeg ville bli yrkesmusiker…
    For nå hadde den unge familiefaren tatt beslutningen om å bli musiker på full tid. Sønnen Per Egil var født i 1947, og våren 1949 ble Kari født. Nå ville han konsentrere seg om ett yrke, legge pølsemakeriet bak seg og å få litt tid til overs for familien. Men ingen rullet ut noen rød løper:
    – Nossen var stadig prost i Glemmen da. Han var helt på Gangfløts side. Og mange andre var enige med ham. Menighetsrådet var delt på midten. Halvparten ville ha Gangfløt og halvparten meg. Så Nossens dobbeltstemme gjorde utslaget. Menighetsrådet innstilte på at Gangfløt skulle ha jobben.
    Men på den tiden var det Herredsstyret som ansatte. Og nå gikk det politikk i det. Det som skjedde, var at Herredsstyret ansatte meg, på tross av innstillingen fra prost og menighetsråd. Og Nossen raste mot politikernes overgrep.
    Etterpå var det mange som angret. Mange år etter har det kommet folk og bedt om unnskyldning. –«For hva da?» spør jeg. –«Jo, vi var jo slemme mot deg, vet du…»
    Og Odd Frøner, kapellanen, som jo var med på det på sitt vis, han gjorde det sannelig godt igjen ved å skaffe meg St.Olav! Han var prest oppe i Gudbrandsdalen tidlig i 80-åra og kjørte et sololøp overfor Departementet og Kabinettsekretæren. Så jeg ble kåret til Ridder av St.Olavs Orden i 1983, for skapende og utøvende virke innen norsk musikkliv. Det kom helt overraskende på kommunen her. Det pleier jo være kommunen som er pådriver i sånne saker…
    Men selv om folkene i Glemmen kommunestyre lite ante at unge Hovland en vakker dag skulle opphøyes til Ridder av St.Olavs Orden, var de altså likevel framsynte nok til å ansette ynglingen. I Herredstyrets møte fredag 21.oktober 1949 ble Egil Hovland tilsatt som Glemmen kirkes nye organist.
    Allerede en drøy uke senere, søndag 30.oktober, trakterte den nyansatte det store Jørgensen-orgelet ved innvielsen av Glemmen nye kirke.


På plass i Glemmen nye kirke

Ved innvielsen myldret det av folk. Biskop Eivind Berggrav ledet den hellige handling, og Glemmen Kirkekor deltok sammen med Kråkerøy Kirkekor.
    Den nye kirken møtte sognebarna som en åpenbaring av lys og vennlighet. Hvitt og gull var hovedfargene i interiøret, variert med mye lyst blått. Takhvelvingen over koret er en mørk blå himmel oversådd med stjerner, og over skipet er hvelvingen lys med en skute malt midt på. Når man snur seg, ser man det mektige orgelet oppe på galleriet, og den store, forgylte treskulpturen av Den hellige Cecilia, kirkemusikkens beskytter, på orgelfronten.
    Nå, 50 år etter, virker den fremdeles forbausende moderne både utvendig og innvendig, denne mursteinskirken et par kvartaler unna «Det Glade Hjørne» i Fredrikstad sentrum. Innvendig skyldes det ikke minst fondveggen.
    Alterbildet som fyller den veggen, er et maleri av Hugo Lous Mohr. Han har kalt det Kristus i universet. Der kommer Kristus mot oss som en yngling med kortklipt, uvørent hår som vinden rusker i. Han kommer i lys kjortel, i datidens gevanter, men ser likevel ut som om han kommer rett inn fra en tur i Gågata. Bakgrunnen han kommer mot oss på, er universets stjernestrødde evighet, og han stiger inn over regnbuen, tegnet på den aller første pakt, pakten med Noa.
    I det buede feltet øverst i korbuen, over dette bildet, har Mohr malt de tolv apostler og Kristus, tydeligvis der de møter den Oppstandne på stranden. Men Kristus er på en merkelig måte på vei ut av bildet, mot horisonten. Igjen etter ham, på et bord mellom disiplene, står en alterkalk, omstrålet av en glorie i alle regnbuens farger, den eldste paktens farger. Kristus peker mot kalken idet han går bort. Han vil alltid være å finne der den nye pakts blod er.
    Kirken med all denne tause forkynnelsen skulle bli Egil Hovlands arbeidsplass i hele hans yrkesaktive liv.
    Fra den storslagne innvielsesgudstjenesten erindrer Egil ikke minst avslutningen. I artikkelen om 40 år på orgelkrakken skriver han:
    «Etter gudstjenesten kalte biskopen frem arkitekt Arneberg, ordfører Jamissen og prost Nossen som ble behørig takket. Så fulgte noe som jeg ikke er i stand til å huske, men som i følge referatet i Fredriksstad Blad skal ha skjedd. Jeg siterer: Så stemte man i Gud signe vårt dyre fedreland, og ute i andre verset ledsaget også orgelet, først lavt og forsiktig, så sterkere inntil sangen og musikken hevet det hele til en herlig jubel. ”Takk for salmesangen, takk, orgel, takk, sangere, hver og en,” sa biskop Berggrav og sluttet med ordene: Gå med Guds fred og glede.»
    Fjorten dager etter denne ildprøven arrangerte den unge organisten jubileumskonsert i den nye kirken. Blåkorskoret, som han hadde dirigert uavbrutt siden krigens dager, hadde 25 års jubileum. Foruten koret selv, deltok blant andre Synnøve med sang. Egil spilte tre av sine egne orgelstykker: «Ljoset yver landet dagna», «Den store, hvite flokk å se», og «Hymnus in Honorem Sancti Magni».
    Men Glemmen Kirkekor var ikke med på denne konserten. Heller ikke sto de på programmet ved kirkens Julekonsert i 1949. Ei heller ved kirkekonsertene som Egil er med på tidlig året etter, finner vi Kirkekoret. Flere kor i distriktet figurerer på programmene. Men først ved kirkekorstevnet 30.april 1950, der samtlige av distriktets kirkekor programmatisk stiller opp, finner vi Glemmen kirkekor på plass ved konsert i hjemkirken sin. Dirigenten da heter Sverre Hansen.
    Ved Pinsevesperen i Glemmen kirke 1.pinsedag 1950, 28.mai, var Norsk Rikskringkasting til stede og sendte direkte på radio. Radiolytterne fikk høre Glemmen Blåkorskor i aksjon. Men Kirkekoret var ikke inne i bildet.
    Hovlands hurtig stigende ry som musiker bragte altså Blåkorskoret fram i lyset, mens Kirkekoret, som hadde sparket unge Hovland fordi han var for kravstor, sank hen i skyggene.
    Komposisjonene trillet nå fra klaviaturet hans. Den nydelige korsangen «Dag over Norge» så dagens lys i november 1950. Samme måned ble Opus 16 «To gammeltestamentlige sanger» til. Dette verket var for sopran, fløyte og orgel og ble uroppført i København som et familieforetak av bror Willy, Synnøve og ham selv. Det skjedde under den store nordiske Musikkonservatoriefesten i oktober 1951. Opprinnelig tenkte han seg tre sanger, ser vi av dagbøkene hans, men det ble med to, bygget over henholdsvis Forkynneren 12, «Tenk på din skaper» og Salme 121, «Herren er din vokter.» Til gjengjeld høstet de to ekstra mye anerkjennelse, fordi en her kunne merke at tradisjonell kirkemusikk var fargelagt med nye kulører hentet fra orkestermusikken som Egil nå var opptatt av samtidig. Det var et spennende varsel om at her kunne overraskende nye ting ta form under den unge organistens hender.
    Men Glemmen Kirkekor sto stadig på sidelinjen. Slik var det helt til prost Nossen selv i februar 1951 tok initiativ til forsoning. Det var naturstridig at ikke kirkens organist også dirigerte kirkens kor, mente han. Og da Egil fikk forespørsel om å ta fatt som dirigent igjen, var han selv lutter velvilje og innstilt på å legge alle gamle uoverensstemmelser bak seg. Fra våren 1951 var de forenet igjen, kor og organist, i korets naturlige øvingslokale, kirken.
    Og i og med at han overtok kirkekoret, begynte en ny æra i livet. Han skriver selv slik om det, i erindringene om 40 år på orgelkrakken, i 1989:
    «Dermed startet den perioden da komponisten i meg lot seg påvirke av gudstjenestelivet. Det ble opptakten til Opus 25 i min verkfortegnelse: Motetter til kirkeåret. På en og samme dag skrev jeg to slike motetter: «Og Ordet ble kjød,» og «Frelsens dag,» henholdsvis for Maria Budskapsdag og Første søndag i faste. (…) De to nevnte motettene ble publisert og ble faktisk signalet til en hel flora av evangeliemotetter fra norske komponister på 50-tallet.»
    Den aldrende mester nikker ved gjensynet med disse linjene:
    – Ja, det var Arild Sandvold som animerte meg til å lage motettserien. Like etter frigjøringen begynte jeg hos ham. Han var orgellærer på Musikkonservatoriet, akkurat som Steenberg var teorilæreren.
    Jeg pleide å vise Sandvold ting jeg hadde laget. Da ba han meg å lage en sånn serie med enkle motetter til gudstjenesten, for hele kirkeåret. Jeg var veldig kry av det, at Sandvold trodde såpass om meg. Da jeg kom hjem, skrev jeg «Og Ordet ble kjød» og «Frelsens dag» på samme dag.
    Andre før meg i Norge hadde laget mottetter. Johannes Haarklou og Steenberg for eksempel. Sandvold har også to mottetter, Så genren var der. Men det jeg begynte med, det ble starten på en helt ny trend. Dette med at tekstene skulle ha tempore-karakter, som det kalles, altså at det til hver søndag i kirkeåret skulle være en korsang som summerte dagens budskap, det var noe nytt…
    Det skulle snart komme mer nytt.
    Framtiden i Glemmen menighet var i gang for alvor.

No comments: